Argumenter om uutholdelige smerter og selvbestemmelse går igjen i dødshjelp-debatten. Her trenger vi en oppklaring, skriver Liv Kjersti Skjeggestad på verdidebatt.no.

Det er to argumenter som går igjen i debatten om aktiv dødshjelp. Det ene er at mennesker sultes eller pines til døde på norske sykehus og det kan vi ikke la skje, derfor må vi innføre aktiv dødshjelp.

Det er andre er at pårørende tar avgjørelser på vegne av den døende om å stoppe behandlinger, og det er den døende som selv skal ta avgjørelser om dets liv - derfor må aktiv dødshjelp legaliseres, på grunn av selvbestemmelsen. Fortsett debatten på verdidebatt.no
Her trenger vi en oppklaring:

Når et menneske er døende, er det mange valg som tas av helsepersonellet som står rundt. Skal vi behandle en lungebetennelse, eller ikke? Skal vi legge inn en sonde hvis den døende ikke lenger vil spise, eller ikke? Det handler om å la dø på best mulig måte. 

Disse valgene tas daglig på norske sykehus og sykehjem. Du blir ikke tatt livet av, når du i samråd med legen bestemmer at du ikke skal få behandling for lungebetennelsen. Alle har en rett til å nekte behandling, også her når det kun vil forlenge din lidelse. Dette heter behandlingsbegrensning.

Vi trenger med andre ord ikke å legalisere aktiv dødshjelp for at du ikke skal bli holdt i live i det uendelige.

Behandlingsbegrensning betyr ikke at legen “trekker ut kontakten” og forlater rommet, men at behandlingen endrer seg fra helbredende medisin til lindrende medisin. Bak dette hviler det en stor respekt for enkeltmenneskets verdighet. Ingen skal behøve å bli oppgitt eller overlatt til seg selv om man ikke kan helbredes.  Helsevesenet skal gjøre ALT for deg slik at du opplever deg verdsatt til siste åndedrag. Der dette ikke er praksis, må behandlingen forbedres - det er et politisk anliggende som bør få mer oppmerksomhet.

Det har vært en svært god utvikling når det gjelder å kunne lindre fysiske smerter de siste årene. Det er viktig. Kunnskapen og medikamentene finnes, men det kan nok være et spørsmål om kompetanse og penger. Nå er det også slik at smerter ikke nødvendigvis bare er fysiske, de kan og være eksistensielle. Da er det behov for kompetanse som møter og kan hjelpe mennesker i disse fasene.   

I helt spesielle tilfeller ved sterke og vedvarende smerter, praktiseres det i vårt land såkalt lindrende sedering. Det innebærer at man demper både smerter og angst og reduserer bevisstheten delvis eller helt. Intervjuer med alvorlig syke mennesker viser også at det ikke er smerte man frykter mest. Det er blant annet tap av selvstendighet og verdighet.  

Pårørende kan ikke ta beslutninger om en døendes behandling hvis den døende selv er klar og i stand til å ta avgjørelser selv. Hvis den døende ikke er det, kan pårørendes oppfatninger tas med i vurderingen til helsepersonellet, men det er alltid legen som har siste ordet. 

Døden har blitt institusjonalisert i vår tid og derfor er den naturlige dødsprosessen ukjent og fremmed for mange av oss.  Det blir hevdet at mennesker blir sultet til døde på norske sykehus, og at det er bedre å gi dem dødelige medikamenter så vi unngår det. Dette blir en helt feil fremstilling.

Å slutte å ta til seg næring, er helt vanlig når man er døende og det blir da feil å tvinge en døende person til å spise og drikke. Dette er måten vi mennesker har dødd på til alle tider. Som helsepersonell vil man da bare fortsette å fukte munnen for å unngå for sterk tørsthetsfølelse, men dette handler på ingen måte om å sulte noen i hjel. Det er stor forskjell på ta liv og la dø.

Aktiv dødshjelp innebærer at et menneske tar et annet menneskes liv. For det første mener jeg det er en krenkende handling som slår sprekker i vår rettssikkerhet - vår beskyttelse, og at vi derfor ikke skal og kan tillate det. For det andre mener jeg vi har gode alternativ som bekrefter det døende menneskets verdi, til tross for kort forventet levetid: Smertelindring, god pleie og omsorg. Dette forutsetter kompetente hender og tid.

3. september, 2009